Her kommer det historie

Golden Retriever

Chribas Coconut 6 uker

Mitt ”hundeliv” startet i 1974 da jeg fikk min første Golden retriever, KARGUL DAMON (N U CH Gyrima Damocles – Camrose Evensky), oppdrettet av Kari Gulbrandsen. Damon var en flott nybegynnerhund – snill, omgjengelig og aktiv som en Golden skal være. Jeg deltok på utstillinger og lydighetsprøver med ham, han oppnådde en rekke CK, flere ganger BIR-veteran, og var premiert i kl. II i lydighet.

Kargul Damon
Foto:J-A Boman

Apport! - Damon

N FIN U CH ASTOWN’S CADET (N U CH Styal Scimiter – N U CH Kargul Star Corona) var født i 1978, oppdrettet av Thora og Asbjørn Tårneby, og eid av Thora Tårneby og meg selv. Han hadde mange BIR, BIS på Open Show, BIG-2 samt BIG-1 og BIS-4 på NKK-utstillinger. Cadet var også viltsporpremiert, og ble far til flere kull valper.

N FIN U CH Astown's Cadet

Cadet - 8 uker.

N U CH CHRIBAS COCONUT (N U CH Noravon Lucius – N FIN U CH NORD L CH Astown’s Christy), født 1981, var datter av Cadets søster Christy. Coconut ble BIS-valp på Retrieverklubbens spesialutstilling, norsk utstillingschampion og hadde som beste plassering CACIB og BIM.

N U CH Chribas Coconut
Oppdrettet av Berit & Tore Bondal

Coconut ble i 1984 parret med N U CH Mjærumhøgdas Crusader, og dette resulterte i 4 valper, 2 hanner og 2 tisper.

Mitt kennelnavn ble DAMDYKE - som kommer fra "Demdyke", et gatenavn fra TV-serien "Emmerdale Farm" som var populær på den tiden - og hvor e ble byttet ut med a (for å likne på Damon).

”Valpene” oppnådde følgende resultater:

N U CH NORD V-87 DAMDYKE DO’NUT

Berit og Tore Bondal (kennel Chribas )
Foto: Misan

N U CH DAMDYKE DANDINI

Hege K. Friis
Foto: Misan

DAMDYKE DEWDROP 1 CERT

Inger og Terje Andersson (kennel Dewdrop)

DAMDYKE DROBELAAR 2 CERT
1. pr. LP kl. I

Inger og Terje Andersson (kennel Dewdrop)

”Slutt på kapitlet om Golden retriever”

Kargul Damon

____________________

Border Terrier

Etter noen år uten hund, ønsket vi en mindre rase som var ”mye hund i liten innpakning” – som kunne være med overalt og som ville trives på båt om sommeren. Vi bestemte oss etter hvert for en Border terrier. Jeg hadde sett rasen tidligere på utstillinger i England, og var blitt veldig fascinert av Anne Tove Strandes og Edith Strande Jørgensens ENG N S U CH Dandyhow Scotsman, som jeg hadde sett i 80-årene her hjemme. Jeg kom etter hvert i kontakt med Tuija og Seppo Saari, Foxforest kennel i Finland. Jeg likte veldig godt typen hunder de hadde, samtidig visste jeg at de var aktive både innenfor utstillinger, jaktprøver, agility og andre aktiviteter. Da allsidighet er viktig for meg, ønsket jeg en hund derfra. Etter et års venting kunne vi hente hannhunden Foxforest Flying Colours, Jojo til daglig.

Foto: Saari

________________________________

Rasen

(utdrag er hentet fra en artikkel om Border terrier skrevet av Anna-Karin Bergh)

Rasen ble utviklet i grensetraktene mellom Skottland og England, i Northumberland. Allerede på 1700-tallet er det i disse områdene avbildet hunder som er veldig lik de moderne Border terriere, men det var ikke før på 1800-tallet de dukket opp på alvor, og ble etter hvert kjent under navnet Border terrier (antakeligvis på grunn av deres nære tilknytning til jaktlaget The Border Hunt).

Rasen ble utviklet fordi man trengte en høybent, rask og smidig terrier som kunne hjelpe til med å holde revebestanden nede, for sauenes skyld. Dette krevde en modig, og sterk terrier – som måtte forfølge revene under jord, og dermed forsere hindringer av alle slag – og dette i mørke, før de møtte reven ”ansikt til ansikt”. Det krevdes også utholdenhet og raskhet for å orke og følge hester og foxhounds i vanskelig terreng flere dager i uken i jaktsesongen. For å klare dette benyttet også hundene seg av sin kjennskap til landskapet og tok snarveier, og måtte derfor ha intelligens i tillegg til de fysiske forutsetningene. Det var lenge skepsis mot en godkjenning av rasen. Dette for at ikke en karriere i utstillingsringen skulle resultere i forandringer som kunne ødelegge rasen som jakthund. Det var derfor ikke før i 1921 rasen ble endelig godkjent. Rasen har etter dette stort sett stått mot endringer som de tidligere raseentusiaster fryktet. Den sunne kroppsbygningen, de litt ”anonyme” utseendet, kvikkheten, det vennlig sinnelaget, utholdenheten, motet, arbeidsviljen, lettlærdheten og intelligensen er jo et resultat av opprinnelsen som jakthund.

I dagens samfunn er det ikke mange som jakter med sine Bordere, men jaktegenskapene gjør rasen også meget godt egnet til andre aktiviteter, som agility, lydighet, sporsøk, redningsarbeid m.v. Det er viktig at hunden får arbeide med aktiviteter som både hund og eier kan trives med. For å teste og bevare Borderens jaktegenskaper, samt for å forberede en kommende jakthund på det den vil møte i et hi, avholdes det i Skandinavia og andre land hitrening og hiprøver for Borderen. I Skandinavia benyttes rev eller grevling som trenings-/prøvedyr. Mange Border-eiere benytter også sin Border terrier til jakt på klovvilt, skogsfugl eller hare. Mange raseentusiaster er imidlertid opptatt av å bevare Borderen som en spesialisert hihund.

Rasen er ikke stor i Norge, det er kun et 30-talls nye registreringer årlig. Nabolandet Sverige er imidlertid kjent som rasens ”annet hjemland”, og har en tilvekst på rundt 500 Bordere årlig.

Ønsker du mer info om Border-terrier, ta kontakt med Norsk Terrier Klub
(se linker)

Borderens Utseende

Borderen har et karakteristisk hode, som skal ha store likhetstrekk med en oters. Bred skalle, kort og kraftig snuteparti og ikke markert stopp. Ørene skal være små, og ikke for høyt ansatt, da høyeste punkt på hodet skal være skalletaket. Det er en høybent terrier, som skal ha lang rygg, og en sterk, det vil si bred og kort, lend. For å kunne være en arbeidsterrier og kunne følge en hest må den ha en viss substans og tilstrekkelig benstamme. Bakparten skal være ”racy”, og overlinjen rett. Underlinjen skal ikke være opptrukket. Halen skal være middels lang og formet som en gulrot, tykk ved roten og avsmalnende utover. For å kunne komme fram i et hi må hunden ikke være over en viss størrelse. Dette måles ved at det skal være mulig å ta rundt hundens brystkasse med begge hender (å ”spanne”). Standarden gir ingen høydeangivelse, med derimot en vektangivelse. Denne angivelsen ble gitt på begynnelsen av 1900-tallet, og som i mange andre raser veier de fleste Bordere i dag mer en angivelsen oppgir. Pelsen består av to lag – en tykk underull og en stri overpels til beskyttelse mot vær og vind. Borderen skal i tillegg ha mye løst og tykt skinn (”pelt”). Fargen varierer – de fleste Borderes pelsfarge har ulike variasjoner av brunt med hvite og sorte hår (grizzle and tan), et mindretall har fargen blue and tan (sorte og hvite hår – som skinner i blått). Ytterligere to fargevarianter er red eller wheaten.